Antibiotikaresistens og etiske dilemmaer

 

«Vår bruk av denne ressursen (virksomme antibiotika) vil påvirke hvor mye som er igjen av den for andre i fremtiden. Det synes jeg er en veldig fascinerende diskusjon.»

 

Jasper Littmann, strategisk rådgiver for presidenten ved Robert Koch Instituttet. Foto: privat

Jasper Littmann, strategisk rådgiver for presidenten ved Robert Koch Instituttet. Foto: privat

Jeg står klar til å intervjue Jasper Littmann i lunsjpausen midt i et tettpakket program på TTA-konferansen i Oslo. Han beklager høflig at han bare må ta et par korte jobb-telefoner og rekke å hente seg en sandwich først. Plutselig står han klar med mat og drikke i hendene og kikker på klokken. Før jeg har rukket å tenke så langt har han fikset oss et kontor vi kan bruke for å ikke bli forstyrret og kommet med noen tips til hvordan jeg kan bruke taleopptakeren på telefonen. Jeg som er vant til å være den organiserte er plutselig litt klønete i møtet med en som har stålkontroll og sjonglerer haugevis av baller i luften.

 

«Vil du ta det på engelsk eller norsk, det er akkurat det samme for meg? Sier Jasper. Jeg blir et øyeblikk forvirret siden jeg vet at han er tysk».

 

Filosofen som ble interessert i folkehelse

 

Jeg starter med å spørre om bakgrunnen hans. Han begynner å svare, men må tenke seg litt om for å finne en passende kortversjon. Det er forståelig når man tar en titt på CV-en til Littmann. Vi kunne brukt hele intervjuet bare på det. Hans eget sammendrag er at han studerte filosofi, politikk og økonomi, og et sted på veien begynte å interessere seg for folkehelse. Det førte til en mastergrad i folkehelse og så rett videre til en doktorgrad for Public Health England (det engelske folkehelseinstituttet). Doktorgradsarbeidet hans handlet om antibiotikaresistens og rettferdig bruk av antibiotika. Fokuset var på rettferdig bruk og fordeling av antibiotika. Siden har han jobbet som forsker og for tenketanken ReAct i Sverige, som arbeider med antibiotikaresistens. Nå jobber han som strategisk rådgiver for presidenten for Robert Koch Instituttet, Tysklands folkehelseinstitutt.

 

For å ikke selge meg inn for dyrt forklarer jeg at bloggen min ikke leses av spesielt mange. I et forsøk på å forklare hvor lite viktig bloggen er og hvor lite journalistisk erfaring jeg har, blir jeg avfeid med:

«det er kjempebra at du prøver og at du blogger om dette! Dessuten har du jo ikke akkurat mye konkurranse».

Det blir mitt nye mantra.

 

Rettferdig fordeling av antibiotika

 

Hva synes du er det viktigste etiske spørsmålet vi bør stille oss om antibiotikaresistens?

 

Littmann forklarer at man må skille mellom to kategorier av etiske spørsmål. Den ene er de etiske problemene vi har innenfor smittevern. Det er problemer som har blitt forverret nå som vi har økende antibiotikaresistens, men som ikke har oppstått på grunn av resistens. Den andre kategorien, forteller han, er de problemstillingene som dukker opp som et direkte resultat av antibiotikaresistens. Det handler om hvordan vi ser på antibiotika som en ressurs som vi vil bruke også i fremtiden. Begge kategoriene mener han er veldig interessante og fortjener å bli grundig utforsket.

 

«Innenfor smittevern har vi viktige etiske problemstillinger som handler om sosiale forskjeller. I hvilken grad er det greit å isolere pasienter? Hva skjer med pasientdata og personlig informasjon når en pasient har en resistent infeksjon som er vanskelig å behandle? Dette er problemer vi har hatt lenge, men de har vokst nå som enkelte infeksjoner har blitt vanskeligere å behandle. Eller til og med umulige».

 

Når det gjelder hvordan vi ser på antibiotika som en ressurs mener han utfordringene er mindre konkrete, men minst like viktige.

 

«Jeg har virkelig strevd med å forsøke å besvare spørsmålet: Hva er det som gjør at antibiotika er et så spesielt gode? Antibiotika har nemlig noen veldig spesielle egenskaper. Det er for eksempel ikke bærekraftig. Hver gang jeg bruker antibiotika bidrar det i bitte liten grad, så lite at det ikke en gang kan måles, til at den viktige ressursen effektive antibiotika brukes opp. På den måten vil vår bruk av denne ressursen påvirke hvor mye som er igjen av den for andre i fremtiden. Jeg synes det er en veldig fascinerende diskusjon. Selv om det er vanskelig å finne konkrete svar på hvordan vi skal fordele denne ressursen. Det er definitivt det spørsmålet jeg har tenkt mest på de siste årene».

 

Filosofer interesserer seg for antibiotikaresistens

 

Etter å ha jobbet med antibiotikaresistens i flere år og vært på mange konferanser om temaet, har jeg aldri hørt noen snakke så inspirerende og tydelig som Littmann, om de etiske spørsmålene. Aldri har jeg hørt en filosof holde foredrag om antibiotikaresistens.

Er det mange som jobber med etiske spørsmål rundt antibiotikaresistens?

 

«Det er et felt som vokser. Man har sett på antibiotikaresistens som et rent medisinsk problem i lang tid. Nå er det økende bevissthet rundt tanken om at hvis vi ser på antibiotikaresistens som en global utfordring og en trussel mot samfunnet, så trenger vi en mye bredere tilnærming. Men like fullt er nok det å analysere etikken rundt antibiotikaresistens i en tidlig fase. Det er muligens fordi det er et veldig spesialisert felt for de fleste filosofer».

 

Littmann forklarer at det er viktig å brette ordentlig ut de største utfordringene med antibiotikaresistens. Først da kan en bred gruppe mennesker og fagfelt kan ta tak i dem. Det mener han vi enda ikke har klart.

 

Dette er tydeligvis noe han har grublet mye over, for svarene kommer på rekke og rad, uten pauser. Jeg forteller at min erfaring er, at selv om en gruppe engasjerte leger og annet helsepersonell snakker mye om antibiotikaresistens, er det ikke bare få filosofer, men også overraskende få politikere som roper høyt om temaet.

 

Etikk-debatten blant politikere

 

Er politikere redde for å ta opp etiske spørsmål rundt antibiotikaresistens?

 

«De er nok ikke redde, men jeg tror det kan være ukomfortabelt å snakke om spørsmål som handler om rasjonering av antibiotika. Det er ikke egentlig noe som er spesifikt for antibiotika, det å snakke om rasjonering er ubehagelig for politikere generelt».

 

Han beskriver utfordringene med antibiotikaresistens som vanskelig på grunn av to ting:

 

«På den ene siden kan noen av disse problemene lede til noen etisk ubehagelige situasjoner. Man må kanskje gjøre noen vanskelige prioriteringer mellom dagens generasjon og fremtidige generasjoner, og mellom én persons helse og folkets. Det er valg som er krevende å ta for hvem som helst. På den andre siden er det ganske vanskelig å forklare for folk hva problemet er og hva forslagene til løsning går ut på».

 

Folkets ansvar

 

I Norge er det stor forskjell på hvor mye antibiotika det brukes i ulike deler av landet. Vi kan ikke forklare forskjellene med hvordan pasientpopulasjonen er satt sammen i følge NORM-VET-rapporten. Sannsynligvis handler det om holdninger og vaner. Vi snakker litt om dette og om den økende bruken av bredspektret antibiotika mot seksuelt overførbare infeksjoner og folks ansvar for å ikke videreføre sånne infeksjoner til andre.

Mener du vi har et personlig ansvar for å redusere antibiotikabruk?

 

«Det er et spørsmål som dukker opp ofte for tiden. Man kommer veldig fort inn på diskusjonen om hvor grensen går for personlig ansvar. Jeg mener at den viktigste forutsetningen for å kunne snakke om personlig ansvar er at folk er informert. Virkeligheten er den at folk flest ikke forstår ordentlig hva antibiotikaresistens er. Eller enda verre, de har aldri hørt om det».

 

Ifølge Littmann har vi som jobber på dette feltet et ansvar for å gjøre folk oppmerksomme på problemet. Ikke før vi har gjort det, mener han vi kan begynne å snakke om at folk må ta et personlig ansvar.

 

«Hvis folk var bedre informert, er jeg sikker på at de ville vært villige til å ta på seg det ansvaret».

 

Han sier det allikevel finnes noen begrensninger for hvor mye ansvar vi selv kan ta. Én grunn er at det er vanskelig å virkelig forstå sammenhengen mellom egen antibiotikabruk og det globale problemet med antibiotikaresistens. Han utdyper at dersom man tar én antibiotikakur er det sannsynligvis ikke nok for å bidra til utvikling av antibiotikaresistens. Det å ta én kur vil ikke utgjøre noen målbar forskjell. En annen viktig grunn, sier han, er at hvis du tar antibiotika i Norge er det ikke deg som pasient som bestemmer det alene. Diagnosen og behandlingen kommer fra en lege, man står ikke fritt til å bestemme selv om man vil ta antibiotika.

 

Hvem har skylden?

 

NRK Brennpunkt viste i 2016 en dokumentarfilm om antibiotikaresistens. De hadde blant annet vært i India og filmet hvordan en legemiddelfabrikk i Patancheru slipper kjemikalier rett ut i naturen.

Jeg forteller at jeg i diskusjonen om antibiotikaresistens stadig vekk hører folk snakke om at det største problemet er land som India eller Kina fordi de misbruker antibiotika i mye større grad enn det vi gjør.

 

Er det viktig at vi går foran som et godt eksempel ved å bekjempe antibiotikaresistens i Norge, selv om tiltakene våre har liten effekt i verdenssammenheng?

 

«Vi snakker ofte om antibiotikaresistens som en global utfordring. Jeg tenker at en uheldig avsporing av den diskusjonen er at vi bruker den til å skylde på andre. Det kan være legene som skylder på veterinærene, eller enkelte land som skylder på hverandre. Realiteten er at alle sektorer og alle land har stort rom for forbedring! Når det kommer til troverdighet mener jeg det er høyst relevant at man tar tak i egne problemer lokalt, uavhengig av hva som skjer andre steder».

 

Han understreker at det ikke er det samme som å si at man ikke kan rette kritikk eller vise bekymring over problemer andre steder. Men for at kritikken skal ha en viss tyngde kan man ikke bare skylde på andre, man er nødt til å finne ut av hva man selv kan bidra med, sier han.

 

Den andre delen av dette spørsmålet mener Littmann er at rike land som de Europeiske og Nordamerikanske landene ikke kan unngå å stille seg spørsmålet:

«Hvor mye er vi villige til å hjelpe andre land til å løse dette problemet?»

 

Han mener det er ganske opplagt at med dagens situasjon er dette et problem som ikke blir adressert i de fleste deler av verden. Han forklarer at grunnen ofte er manglende infrastruktur og manglende finansielle midler.

 

«Å skylde på noen er lett, det er vanskeligere å finne ut hvordan man kan være en del av løsningen».

 

Legemiddelindustrien- den store stygge ulven?

 

Kan vi forvente at legemiddelindustrien tar ansvar og fokuserer mer på utvikling av nye typer antibiotika?

 

«Jeg tror vi begår en stor feil hvis vi tror at legemiddelindustrien kommer til å gi oss en markedsbasert løsning på et problem som det ikke er noe godt marked for i utgangspunktet».

 

Han mener vi muligens satser på feil aktør for å prøve å løse dette problemet for oss.

 

«Legemiddelindustrien har definitivt mye erfaring og kunnskap når det kommer til både utvikling og produksjon av antibiotika. Jeg tror at å benytte seg av den kunnskapen vil være avgjørende for å utvikle nye medisiner. Men det er muligens for enkelt å anta at det å finjustere litt på foretaksmodellen vil gjøre at vi får en endeløs strøm av nye antibiotika på markedet. Jeg vet ikke om man kan klandre legemiddelindustrien for å ikke levere på denne forventningen når det ikke er det de er designet til å gjøre i utgangspunktet».

 

Videre sier han at han synes det virker helt usannsynlig at en markedsbasert løsning vil dukke opp og løse hele dette problemet med det første.

 

Min tid med Littmann er ute, vi må rekke neste forelesning på programmet. Jeg sitter igjen med hundre nye spørsmål som jeg gjerne skulle hørt hans mening om. Til slutt ble jeg så oppslukt av samtalen at jeg glemte å be om en selfie!

 

Denne teksten representerer kun Jasper Littmann´s egne holdninger og reflekterer ikke nødvendigvis arbeidsgiverens meninger og standpunkter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>